INTERVJU MED JASON EDWARDS (forkortet)

   - Du er fri. Du kan gjøre hva du vil.
   Mannen som kommer imot meg kommer med denne hilsenen. Han håndhilser ikke.
   Vi sitter sammen med Jason Edwards på et lite offentlig sted i London. Edwards har nettopp blitt sluppet ut fra politiets varetekt etter et forhør. Den mulige tiltalen er støtte til terrorister.
   Han er merkelig rolig, nærmest avslappet der han sitter ovenfor meg helt innerst i hjørnet i en mørk, røykfylt pub.
   - Natteravnene? Å, ja, man kan trygt si at de gjorde et uutslettelig inntrykk på meg.
   - Så de virket ikke som noen voldelige bøller på deg?
   - De er mennesker, okay. Edwards hever stemmen og den tar et bestemt følelsesmessig preg. - Mennesker. Intet mer, intet mindre.
   - Men kan man gjøre alt det de har gjort og beholde sin menneskelighet?
   - Beholde...? En kort, hånlig latter mot reporteren. - Jeg vil si at de hadde knapt noen menneskelighet å miste. Det har ingen av oss i disse dager. Men de har funnet sin og den vokser i dem dag for dag de lever der ute... i Stormen.
   Stemmen hans tar en fjern, drømmende kvalitet.
   - Jeg møtte dem ved en ren tilfeldighet. De var bare ute etter en smule ro, en kort pause fra sine... hektiske liv. Etter at min første, gutteaktige beundring og nysgjerrighet hadde lagt seg en smule virket de nærmest uskyldige på meg, som en skoleklasse av tenåringer ute på byen for å feire et eller annet. Jeg ble uvilkårlig slått av deres humør, hvor mye de hadde beholdt av sin vitalitet og glede. Faktisk så fremstod de som helt utrolig vitale på meg. Jeg ble inspirert, veldig inspirert.
   - En gjeng terrorister som nettopp hadde drept en mengde mennesker?
   - En interessant observasjon, kommenterer Edwards kjølig. Folk som dreper blir gjerne fremstilt som avstumpete og kalde i dagens skrifter, men det var i hvert fall ikke tilfelle med dem.
   Intervjuet blir endelig avsluttet, etter nærmere to timer med en endeløs strøm av ord og lidenskap. Vi reiser oss, håndhilser og han forsvinner ut i tåken... og Stormen.
   Jason Edwards er en mann som står på kanten av stupet.

  

  

   UMODIFISERT SANNHET

   Dette er den korrekte versjonen av Karine Lies "intervju" med Berglund fra Aftonbladet (Gøteborg 1997). Alt ble tatt opp på bånd av en annen, overlevende gjest i restauranten.

   - Berglund, Aftonbladet, Frøken Lie, kom det forretningsmessig fra journalisten.- Noe spesielt de ønsker å dele med våre lesere?
   - Mediene er makthavernes talerør, sa hun ertende. - Den fjerde, støttende statsmakt. Jeg vet ikke... La meg si det slik: Jeg vil anse det som stort hvis jeg blir sitert overhodet og fantastisk hvis jeg blir sitert korrekt.
   De ble avbrutt av rop utenfra og så ble det noe skyting, men ikke lenge etter kunne de sitte ned og begynne intervjuet.
   - Jeg vil at du skal fortelle deg om deg selv. Si nøyaktig hva som faller deg inn.
   - Jeg har alltid vært glad i å reise. Stemmen lød fjern, men beholdt hørbart sin intensitet.- Jeg lærte tidlig at en sannhet ikke nødvendigvis er sann fordi om den er akseptert i hver enkelts fødeland. Det gjelder alltid å se en sak fra minst to sider. På den måten lærte jeg selvstendighet. Jeg så, jeg lærte, ofte på den harde måten, hvordan verden er. Hvordan den er blitt. Jeg mener... ut fra spissalbuesamfunnetholdningen er det fullstendig klart at din verdi øker når andres minker, ikke sant? Det betyr ikke at man bør godta dritten. Dritten som blir kalt ansvarlighet i festtaler. Folk drukner i skitt og kaller det sivilisasjon. Den ønsker ikke jeg å være noen del av. Og en siste ting: Overalt hvor jeg dro opplevde og møtte jeg urettferdighet. Også den tilfeldige, men mest organisert, satt i system. Det har alltid har gjort meg eitrende forbannet. En dag eller en natt fløt det vel bare over, antar jeg.
   Hun pløyde fingrene gjennom det rufsete håret.
   - Vi prøvde, vi gjorde virkelig det. Forsiktig med å ikke gå til ytterligheter. Vi fulgte den passive motstandens læresetninger om å ikke provosere motstanderen, bare sørge for å vise han at vi eksisterte. Det kan vi i ettertid slå fast fungerte glimrende, allright. Vi prøvde alt... Men alt de tobente ulvene forstår er makt. Da skjønte vi at det måtte... mer til. Du bygger ikke på et råttent fundament. Ikke hvis du er ved dine fulle fem. Du river ned hele grunnmuren og starter på nytt... Kanskje regnet vil gjøre det for oss. Regn av ild eller vann, det er det samme. Alt vil bli skyllet vekk.    Det ble en liten pause, mens hun hostet.
   - Mennesket er nomader, mumlet hun.- Det er vår naturlige tilstand. Vi må være fri som fuglen, som Fugl Føniks. Ellers er vi ikke mennesker.
   (Webmasters anmerkning): "Intervjuet" ble kort, men hektisk og fremstår som ganske annerledes enn det Aftonbladet trykket. Hennes virkelige ord har spredd seg som ringer i vannet nå, ved slutten av det andre årtusen (kristelig, vestlig tidsregning).

  

  

   INTERVJU MED AMOS KEPPLER (forkortet)

   - Så, Amos Keppler, ønsker du å blåse folk og bygninger til himmels?
   - Vel, først og fremst må jeg må få lov til å slå fast det åpenbare: Det at en person skriver om et tema, om en hvilken som helst handling betyr ikke nødvendigvis at vedkommende støtter den.
   - Men sympatien din for... terroristene går igjen i hele boken?
   - Da jeg startet skrivingen for godt over ti år siden var et av målene, foruten å skildre en intens historie også å åpne for en diskusjon rundt mål og midler. Du forstår det at jeg skrev det første utkastet til boken da jeg var medlem av "Miljøpartiet De Grønne" i Norge. Det er en veldig interessant "kommentar" til det hele, synes ikke du også det? Jeg begynte omtrent samtidig som jeg ble medlem i april 1989 og avsluttet boken like før jeg forlot partiet for godt i september 1991. Mens jeg higet etter handling ble bare "De Grønne mer og mer en syklubb, en gjeng som satt på baken og ikke gjorde noe. De fleste der var bare medlem for å ha noe å gjøre mens de ikke gjorde det de egentlig ønsket å gjøre, som studiene, jobben osv. Med andre ord: Det var en hobby for dem. I tillegg vil jeg i den forbindelse sitere Ibsen: "Et parti er som en kjøttkvern. Alle hjernene males sammen til en grøt"... Ettersom den ene virkelige radikale personen etter den andre ble presset ut ble det etter hvert veldig liten forskjell på "De Grønne" og alle andre partier. Samfunnet fungerer slik. All relevant kritikk blir dempet og stilnet. Jeg innså det riktige i det gamle slagordet: "Et system kan aldri reformeres, bare styrtes", og jo lenger tid som gikk fikk jeg mer og mer forståelse for det Den Grønne Rose foretok seg. Så for å svare på ditt innledende spørsmål: Bortimot enhver metode som gjør slutt på ødeleggelsen av liv på Jorden er akseptabel. En amerikansk advokat sa for mange år siden noe som dette: "I dag putter man folk i fengsel for å sprenge fabrikker i luften. Det man bør gjøre er å vurdere og fengsle alle de som ikke sprenger fabrikker i luften"... Vi lever i et verdensomspennende samfunn som ødelegger alt som gjør livet verdt å leve, i en tid hvor maskiner blir stadig viktigere og mennesker stadig mindre viktig. De som styrer har ikke klart å ødelegge alt ennå, men de gjør sitt aller beste.
Journalisten, intervjueren rømmer seg og kikker seg nervøst omkring.
   - Du skriver historien som en roman. Hvorfor?
   - Vel, de fleste bøker gjort i dokumentarisk stil jeg har lest har vært dødsens kjedelige, så jeg antar jeg ønsket å live opp litt rundt omkring istedenfor å bidra til at folk faller enda mer i søvn.
   - Kommentatorer har...
   - Jeg vil si at man kommer nærmere sannheten hvis man virkelig går inn i stoffet, i historien, har respekt for dens dybde. Kommentatorer har kommentert så mye og det morsomme med dem er at ikke en er enig om hva som faktisk har foregått. Hvis du spør meg, og det gjør du jo, så virker faktisk flere av dem schizofrene i den forstand at de ikke engang ser ut til å bli enig med seg selv engang... langt mindre være i stand til å skildre virkeligheten på noen måte som engang nærmer seg sannheten...
   Det blir en liten pause, mens journalisten blar i sin notatblokk.
   - Så, hva med deg? spør Keppler
   - Hva med meg, hva? Journalisten blinker forvirret.
   - Til nå har vi bare snakket om meg og boken, men det blir en smule ensidige, ikke sant? Så jeg har lyst å snakke litt om deg. Hva du mener, hva du synes om å skrive og få løgner på trykk dag etter dag etter dag.
   Journalisten stivner til i stolen.
   - Det er ikke løgner, sier han bestemt. - Slett ikke. Artiklene går gjennom en utsilingsprosess, det er alt.
   - Løgner, slår Keppler fast. - Den fjerde statsmakt er ikke et korrektiv til de andre, som den liker å fremstille seg, men en ivrig støttespiller. Den samarbeider med de andre for å undertrykke befolkningen. Man behøver ikke putte folk i fengsel for å sensurere dem. Å, nei da, den åpenbare diktators tid er omme. Man er mye, mye smartere i dagens maktsentra.
   Journalisten får ikke fram et ord. Han er ellers kjent for å være svært så munnrapp, men nå stokker alt seg for han.
   - Jeg var ikke helt sikker på om du var en ivrig støttespiller for sensurapparatet eller bare enda et offer for det, fortsetter Keppler veldig avslappet. - Ikke før intervjuet startet.
   Han reiser seg.
   - I tilfelle du lurer så blir alt dette tatt opp på video. Du vil få masse priser posthumt.
   Keppler drar fram en pistol og trekker av. Det smeller skarpt. Journalisten får to kuler i brystet og er død nesten før han faller ut av stolen og ned på gulvet.
   Keppler står et øyeblikk stille, før han snur seg og går ut av døren.
   Det blir stille i rommet. Intet rører seg.